Strekking er en behandlingsteknikk som brukes i naprapatin for å påvirke bindevev og muskelfunksjon, spenning og elastisitet og dermed indirekte også leddmobilitet. Hovedformålene med strekkteknikkene er å øke eller opprettholde mobilitet, redusere muskelspenninger, samt øke sirkulasjonen.
Strekkmetoden som hovedsakelig brukes i naprapatin er PNF-teknikken (proprioceptiv nevromuskulær tilrettelegging). Dette betyr at en muskel strekkes til en ekstrem stilling uten smerte, da er leddet festet og et statisk muskelarbeid i 6-10 sekunder utføres. Så lar du muskelen slappe av og deretter strekke seg ut til en ny ytre posisjon. Dette gjentas oftest tre til fem ganger. Den oppnådde muskelavslapningen forklares av den hemmende effekten av Golgi-seneorganene (senespoler) på graden av spenning (muskeltonus) i musklene.
Andre teknikker som brukes inkluderer INF, interoceptiv nevromuskulær fascilitation (noen ganger referert til som hemmende nevromuskulær fascilitasjon), der pasienten i stedet får arbeide statisk med antagonisten til muskelen som skal strekkes. På denne måten utnyttes den refleksive muskelavslapningen oppnådd via antagonistinhibering eller såkalt gjensidig inhibering. Aktiv PNF er en annen metode som kombinerer de fysiologiske effektene av PNF og INF.
Den samlede effekten av strekk er ikke fullt forankret i vitenskapen, da det ikke er utført nok forskning.
