En lisensiert naprapat har spesialkunnskap om muskel- og skjelettlidelser og har slik differensialdiagnostisk kunnskap at han eller hun kan jobbe under uavhengig medisinsk faglig ansvar.
Naprapatisk funksjonell diagnostikk er basert på den grunnleggende ideen om at hvis en bevegelsesdysfunksjon i ryggraden eller i perifere ledd blir vedvarende, må det være noe som opprettholder denne dysfunksjonen. Ellers vil funksjonen normalisere seg spontant og ikke gi opphav til noen kliniske symptomer.
Med bevegelsesdysfunksjon menes enten en hypomobilitet (redusert mobilitet) eller en hypermobilitet (økt mobilitet) og ifølge naprapatin kan dette være forårsaket av ligamentforkortelse eller ligamentskade, økt eller redusert muskeltonus, fibrotisering av bindevev, intraartikulære adhesjoner, arrvev, fragmenter av løse legemer, bruskerosjoner samt diskogene lesjoner, etc., dvs. endringer i bindevev.
En unormal tilstand av bindevevet og musklene forhindrer leddflatene i å bevege seg i en eller flere retninger. Forholdet kan også være motsatt, det vil si at en forlengelse av disse vevene kan føre til en økning i leddets mobilitet eller skape ustabilitet. Det er derfor like viktig å identifisere områder der bevegelsesfremmende terapi bør unngås som det er å identifisere områder der slik behandling er indikert. Det berørte leddet bør noen ganger behandles med bevegelsesforbedrende teknikker og noen ganger med stabiliserende teknikker.
Betydningen av en korrekt diagnose ble påpekt tidlig i naprapati, og evnen til å diagnostisere er av største betydning. Selv om menneskeheten viser en generalitet, er hvert menneske unikt på sin egen måte, og det er derfor det er viktig å velge riktig terapi for hver pasient.
Naprapaten streber etter å optimalisere funksjonen til ledd, muskler og nerver, med tanke på individets forhold.
Naprapaten undersøker bindevev, muskler og nerver på ulike måter; alt fra en detaljert sykehistorie (sykdomshistorie), vanlige ortopediske og nevrologiske tester til en naprapatisk undersøkelse av ryggraden og/eller perifere ledd som inkluderer muskeltester, funksjonelle nervetester og leddspesifikke bevegelsesprøver. Hvis det er behov for ytterligere undersøkelser, vil naprapaten bli henvist til andre helsepersonell.
Når en pasient skal vurderes, begynner naprapaten alltid undersøkelsen ved å lytte til pasientens sykehistorie, anamnese. Hensikten med anamnesen er å lage et bilde av hva pasienten leter etter og hva som kan forårsake pasientens symptomer.
Naprapaten er også oppmerksom på eventuelle differensialdiagnoser til symptomene, samt mulige kontraindikasjoner til behandling. Under anamnesen finner en første vurdering av pasientens generelle tilstand sted, som senere suppleres i den kliniske undersøkelsen.
Naprapaten lytter til pasientens beskrivelse av sykdommen og stiller deretter tilleggsspørsmål for å skape en dypere informasjon om problemet basert på hva pasienten har fortalt. Det inkluderer også spørsmål av differensialdiagnostisk karakter, samt identifisering av såkalte «røde flagg» (alvorlig patologi) og «gule flagg» (psykososiale faktorer) som kan påvirke bildet av symptomer.
Er det en klar mekanisme for utbrudd som kan settes i sammenheng med symptomstart, eller er det en gradvis utbrudd av symptomene? Har symptomene oppstått før? Er det andre tidligere nevromuskuloskeletale lidelser eller sykdommer som kan bidra til utvikling av symptomer? Medisinere pasienten? Er det en arvelighet til problemet? Har undersøkelser og behandlinger blitt utført før? Det er også viktig å få klarhet i når, hvor, hvordan og hvor lenge problemet har eksistert. Disse og lignende spørsmål blir stilt ved første besøk. Avhengig av hvor lenge pasienten har hatt symptomene, klassifiseres klagene som akutte, subakutte eller langvarige, noe som påvirker valget av behandlingsstrategi.
Naprapaten oppsummerer pasientens sykehistorie i forbindelse med anamnesen, noe som er en god måte å bekrefte at naprapaten virkelig forstår hva pasienten opplever. Pasienten kan deretter supplere og korrigere hvis noe misforstås eller mangler før han fortsetter med undersøkelsen.Det er viktig for naprapaten å forstå de fysiske symptomene pasienten plages av, men også å forstå pasienten og hvordan pasienten opplever symptomene.
Naprapaten forteller pasienten hva undersøkelsen innebærer og hva pasienten kan forvente av undersøkelsen. En kontinuerlig kommunikasjon skjer med pasienten til enhver tid under undersøkelsesprosedyren, slik at tilbakemelding kan finne sted når ulike tester utføres.
Undersøkelsen tar sikte på å etablere eller utlede fra anamnesen den foreløpige diagnosen og mistenkte årsaken til pasientens symptomer, samt å kunne bekrefte eller redusere mistanke om patologi eller diagnoser som ikke er egnet for naprapatisk behandling. Målet med undersøkelsen er å etablere en diagnose basert på sykehistorien og resultatene av undersøkelsen, som utgangspunkt for videre behandling.
Gjennom undersøkelsen og anamnesen ønsker naprapisten først og fremst å avgjøre om det er en alvorlig spinalpatologi, en nerverotsmerte eller radikulær smerte, eller om det er et funksjonelt nevromuskuloskeletalt problem.
Naprapaten initierer den funksjonelle og strukturelle undersøkelsen sentralt (nærmest ryggraden) og undersøker deretter de perifere strukturene, med mindre det er tydelig at skaden bare er perifert lokalisert med en klar startmekanisme (f.eks. en forstuet ankel, muskelbrudd, etc.). Jo bedre naprapaten er til å stille riktig diagnose, dvs. finne årsaken til pasientens ubehag, jo mer nøyaktig vil valget av behandlingstiltak være. Med riktig valg av eller kombinasjon av manuelle teknikker blir behandlingsinnsatsen og helbredelsesforløpet optimal. Prognosen er selvfølgelig også avhengig av andre faktorer som pasientens individuelle omstendigheter og omkringliggende faktorer.
Naprapaten prøver å finne ut om det er en lesjon av en eller annen struktur (skiveprolapse/skivefremspring, ligamentbrudd, muskelbrudd, etc.) eller om det er tilfelle at strukturen har en endret funksjon og er årsaken til pasientens symptomer. Nedsatt funksjon kan føre til strukturell skade, lokalt eller i en annen del av nevromuskuloskeletalsystemet. Situasjonen kan også reverseres, det vil si at en strukturell skade gir opphav til nedsatt funksjon i strukturer lokalt eller i en annen del av nevromuskuloskeletalsystemet som da kan bli symptomatisk.
For å bestemme strukturen og/eller funksjonen som skal behandles, dvs. hvilken behandlingsplan som er tilstrekkelig, utfører naprapaten både strukturelle og funksjonelle tester. Denne undersøkelsen inkluderer konvensjonelle nevrologiske og ortopediske tester, naprapatiske bevegelsesspesifikke funksjonelle leddtester, muskeltester og funksjonelle nervetester. Undersøkelsen omfatter både aktive og passive bevegelser.
Ved å bruke den omfattende undersøkelsen som grunnlag, stiller naprapaten en strukturell og/eller funksjonell diagnose og lager basert på den en behandlingsplan.
Likevel brukes til en viss grad originale naprapatiske undersøkelsesmetoder og -modeller for kartlegging, noe som betyr at dagens naprapati har klare historiske koblinger til trippel C-prinsippet introdusert av naprapatins grunnlegger, Oakley Smith
