Massasje er den grunnleggende formen for behandling av bindevev og støttevev som brukes innen naprapatin. Gjennom en kombinasjon av trykk og strekk behandles bindende og støttende vev for å øke sirkulasjonen samt for å redusere smerte og spenning.
Ved naprapati brukes klassisk massasje fortrinnsvis med grepskategoriene slag (effleurage), elting (petrissage), friksjoner og grep som kanting og saksing.
Massasje brukes hovedsakelig til å lindre smerter, samt for å øke ciculation i muskulatur, bindevev og støttevev. Effektene av massasje er relativt godt forankret i vitenskapen, og smertelindringen som oppnås forklares blant annet av den såkalte Gate Control Theory. Gjennom massasjegrepet påvirkes trykk- og berøringsreseptorer, som via impulser til ryggmargen «lukker porten» for smerten slik at den ikke kan overføres til hjernen. Det er også teorier om at kroppens eget hormon oksytocin kan gi en lignende effekt, noe som øker trivsel.
Andre massasjegrep som naprapater bruker er såkalte dype tverrfriksjoner, DTF. Disse antas å være i stand til å behandle adhesjoner (bindevevsarr) i bindevev og støttevev. Hensikten med behandlingen er å skape en fornyet helingsprosess for deretter å motvirke et nytt bindevevsarr som påvirker funksjonen negativt. Hvis denne behandlingen kombineres med tilstrekkelig rehabilitering, kan den være svært effektiv under forhold som ellers er vanskelige å avhjelpe.
